Tinka

Navn: Tinka Tequila
Født:
19.10.08
Kom til oss: 16.07.11

For å fortelle dere historien, velger jeg å vise dere hva jeg skrev i dagboken min 18.07.11:

«La oss starte med begynnelsen.

For noen uker siden fortalte Kaja på hundesonen at hun var blitt syk, og lurte på om noen kunne passe Grand Danoisen hennes, Tesh. Fordi sonenfolk er nydelige, tilbød Anette seg å passe henne hvis noen kunne kjøre henne til Rena. Marianne kunne kjøre, og mamma tilbød seg å være med som selskap i bilen.

Hva som skjedde den dagen, kan jeg fortsatt ikke sette ord på. Jeg tror at det finnes mer mellom himmel og jord, men frem til den dagen har jeg aldri fått føle det på kroppen. Natt til 11. juli hadde jeg mareritt. Hva det var er uvesentlig, men det dreide seg om mamma. Jeg har mareritt relativt ofte, og det pleier ikke å påvirke meg i stor grad. Men akkurat denne gangen fikk jeg en sånn ekkel klump i magen. Jeg følte meg liten, sårbar og alene, som om jeg gikk helt tilbake til å være den mammadalte fireåringen jeg var en gang. Den dagen ville jeg ikke dra fra mamma. Eller rettere sagt: jeg ville ikke at hun skulle dra fra meg. For å utsette «avskjeden» ble jeg derfor med henne til byen, hvor Marianne skulle plukke henne opp. Jeg skulle jo være alene hele dagen, og trengte uansett å handle litt.

Jeg hadde ikke fortalt mamma om marerittet. Derfor var det enda rarere da hun fortalte at hun ikke ville dra uten meg, at hun hadde en sånn ekkel følelse på det. Det var nok meningen at jeg skulle bli med, for plutselig ble det plass til meg i bilen. Kaja, eieren til Tesh, skulle ikke være med allikevel, og jeg var så heldig å få sitte bak med den store blå.

I bagasjerommet satt lille Tinka.

Jeg ble betatt med en gang. Det oppstod liksom en kjemi ved første øyekast. Jeg som trodde «love at first sight» skulle oppstå mennesker imellom. Etter et par lufteturer på bensinstasjoner var jeg forelsket.

Å dra fra Tinka den dagen var uventet vanskelig. Jeg hadde kjent henne i noen timer, men allikevel var det som å ta farvel med en gammel venn. Jeg hadde fått vite at Tinka skulle omplasseres, og naturligvis hadde jeg ikke klart å slenge fra meg den tanken.

De følgende dagene innebar mye tenking, tårer og mareritt. Jeg jogget også en god del med Fibi, for å prøve å tenke på andre ting. Fibi var jo hovedgrunnen til at tre hunder ikke var aktuelt. Vi gikk liksom ut ifra at Fibi ville hate Tinka, uten at vi så noen andre alternativer. Men på en av disse turene våre, onsdag 13. juli, dro vi innom et vann så Fibi skulle få bade. Det var jo midt på sommeren, og jeg kunne ikke jogge uten å la henne kjøle seg ned med jevne mellomrom, enda det akkurat denne dagen regnet. Regnet gjorde at vi var helt alene ved vannet, så jeg lot Fibi gå løs og leke i vannkanten. Plutselig hører jeg noe bak meg, og løpene kommer en liten Papillontispe. Hun løper rett bort til Fibi, og etter en liten snuserunde begynner de å leke. De løp rundt og rundt hverandre, hadde drakamp med leker, og avsluttet meg å leke med samme ball. De var så nydelige sammen, og det fikk meg til å innse at vi kanskje er litt for opptatt av hvordan Fibi var til å se klart hvordan hun er.

Da jeg kom hjem fra den turen, rakk jeg ikke en gang å fortelle hva som hadde skjedd før mamma sa at vi måtte snakke sammen. Jeg og mamma setter oss aldri ned for å snakke – vi snakker bare om dype ting når vi går på tur og ser rett frem. Men denne gangen satte vi oss ned. Mamma hadde hele veien vært fast bestemt på at to hunder var nok, og vi skulle ikke ha en tredje. Men hun var jo der hun og, da vi møttes, og på en måte visste hun hele tiden at dette ikke var noe vi bare kunne glemme. Hun sa at hvis jeg virkelig ville at dette skulle skje, måtte jeg ordne det selv.

Lørdag 16. juli flyttet Tinka Tequila inn hos oss. Marianne, som hadde sett kjemien og var kjempeglad og  rørt over at jeg virkelig ville ha henne, tok henne med seg til sentrum og møtte oss. Da vi kom hjem til Enebakk, tok jeg Tinka med meg ut i skogen, og avtalte et sted hvor vi skulle vente på mamma. Mamma hentet Scilos og Fibi, og lot Fibi følge sporene mine. Slik tenkte vi at hun kom til å lukte Tinka, og være forberedt på at hun var der. Det stemte. Hun virket absolutt ikke overrasket over å finne meg sammen med en annen hund, snarere tvert imot. Hun virket nesten litt glad for å se Tinka, hun. Det var ikke store gledesutbruddene, men det var helt i orden. Hun var litt stresset resten av turen, men det var alt. Jeg er veldig stolt over hvordan hun har prøvd sitt aller beste disse dagene å bli venn med Tinka. Det føles godt å se at hun forstår at hun pent er nødt til å godta Tinka. Jeg tror de kommer til å bli fine venner etter hvert, jeg!»

Som antatt, tok det ikke lang tid før Tinka var godtatt, og en naturlig del av flokken. Alt er så fint nå. Og jeg hadde helt rett – hun har gjort meg lykkelig.

Kurs vi har gått:

  • Kurs i konkurranselydighet med Maren Teien – 17. og 18. september 2011
  • Kurs i konkurranselydighet men Maren Teien – 17. og 18. desember 2011

Resultatene vi har oppnådd:

  • Sonenmesterskapet 25. september 2011 – LP, Rekruttklasse – 1. plass, og en ekstrapris for beste samarbeid mellom hund og eier.

Planer:

Debut LP 1 på Bjerke Travbane, 19.08.12.
Kose oss sammen for alltid!

Don’t you understand, Tink? You mean more to me than anything in this whole world.
– Peter Pan

Reklamer