Scilos

Navn: Scilos (gresk for «hund»)
Født: Februar-Mars, 2007
Funnet: August 2007
Kom til oss: 27.01.08

Scilos har en helt spesiell historie bak seg. De første fem månedene av den er det bare han som vet noe om. Alt vi vet, er at hele sommeren 2007 hadde han vandret rundt ved hotellet vårt alene. Ingen eide han eller brydde seg om han, helt til vi kom. Vi hadde vært på Kreta så mange ganger før, spesielt mamma, og vi hadde alltid lukket øynene for alt av forlatte dyr. Men denne karen var annerledes.

Jeg husker den ferien utrolig godt, men det er vanskelig å sette ord på det. Det er mest bilder. Følelser, tårer, hunden på fanget i solsenga, første gang han smakte tørrfôr, første natten han sov i en seng. Og hylet hans da vi dro fra han hengende i en kjetting siste dagen.

Jeg siterer hva mamma skrev 30. Juni 2009, for dere som vil ha hele historien. Jeg felte et par tårer da jeg leste dette igjen. Det er veldig rart å bli minnet på detaljer som har gått i glemmeboken de siste fire årene.

 

«Historien du vil høre er fra den første sommeren vi var på vårt greske favoritthotell. Sommeren for to år siden. Ia – som den gang var tolv – og jeg reiste alene den sommeren. Fibi var trygt på plass hos Merete på Trofast og vi så fram til to uker uten hund. Vår hund er ikke av det slaget vi kan overlate til venner og bekjente, så det er de to ukene om sommeren vi har hundefri., ellers er hun alltid med oss. Vi landet tidlig på dagen og gikk rett på stranda. På vei opp igjen kom det en valp hoppende mot oss på andre siden av den veien vi må krysse for å komme til hotellet. Vi ble redde for at han skulle springe ut i veien, så vi prøvde å ikke gi ham oppmerksomhet før vi var trygt over på hans side. Bilene kjører grusomt fort og stopper ikke for noen, så det tok vel en fem minutters tid før vi var over. Der kom det en superglad liten guttevofs hoppende mot oss, men s han gaula: «Der er dere jo. Jeg har venta på dere.» Han surra rundt oss i tre dager. Da hadde jo vi forlengst forstått at han var vår og at vi måtte følge løpet helt ut.

Hotellvertinnen hadde selv to «stray»hunder og to katter som bare var kommet av seg selv. Hun var av de skjeldne og hadde kastrert dyra sine. Vet dere at kastrerte katter på Kreta får et hakk i øret? Slik ser man at de er kastrert og hører til hos noen. Så vi landet på en torsdag. På søndag fikk han på seg sele, tok sin første dusj med herbal essenses shampo og balsam. :P Vi visste da at han hadde gått alene hele sommeren. Ia og jeg hadde hatt mange og lange samtaler om at vi måtte kjøre løpet ut, hvis vi skulle ta oss av ham. I grunnen var det ikke så mye å lure på. Han hadde jo valgt oss.

Den snille hotellvertinnen vår krysset av på bykartet der vi kunne gå for å få hjelp av en tysk dame som tok seg av forlatte, mishandlete og skadete dyr av alle slag. Så fikk vi våre egne «hjelpere» av henne. Det var et par fra Nederlannd som var på Kreta på tre måneders bryllupsreise og ville gjøre noe for andre i løpet av turen. De kjørte oss til dyrlegen. Hentet og bragte oss hit og dit. Den siste dagen kjørte de oss opp på Akrotiri (en halvøy utenefor byen) der den tyske damen hadde et hus og en hage som en amerikansk dame hadde ansvaret for å passe. Huset var fyllt av hunder, valper, kattebur med morløse kattungekull i ulike aldre og en flamingo på badet. Det var et lite rotehus, men det var et sted å være mens vi ventet på at rabiesblodprøven kunne tas.

De to ukene vi var der nede fikk vi lov til å ha hunden i leiligheten (eller egentlig på balkongen, men det dreit vi i og ble tilgitt) og han måtte jo lære å spise hundemat, spise av skål, leke (det skjønte han ikke noe av), sove når vi sov, tørre å gå over veien (han hadde vel delvis overlevd fordi han aldri hadde krysset den skumle veien), i det hele tatt alt som innebærer å høre til hos noen.

Det året hadde vi fem timers hundefri, istedenfor to uker, men det var igrunnen greit. Så kom dagen vi skulle reise og da vi forlot ham i den «hagen» bundet i en kjetting, gråt vi alle tre. Det siste jeg så var en liten Scilos som hang i kjettingen og hylte.

Dette var i august 2007. 28 januar 2008 hentet vi ham i Kiel. Dit var han bragt av venner av den tyske hjelpedamen. Vi har hele veien blitt hjulpet av snille mennesker. Ellers hadde vi ikke klart det. Den økonomiske biten, ble jo også overkommelig fordi transporten til Kiel ikke kostet oss noe. Molly her inne lønte meg penger, så jeg kunne ta med begge jentene på Kielfergen, da vi hentet ham. Vi fikk en natt på ungdomsherberge, også. Sent om kvelden kom bilen med snille tyske mannen og Scilos trillende inn foran ungdomsherberget.

Vel hjemme hentet vi Fibi på Bærum Kennel (det var der de hadde plass på kort varsel) og slapp Scilos ut av bilen og Fibi ut av kennelen. Etter litt snusing og tissing jumpet begge inn i bilen og var klare til å dra hjem. Fibi slipper ikke fremmede hunder inn i verken bil eller hjem, så hun må ha forstått at han hørte til. De har vært bestevenner fra dag èn og vi aner ikke hvordan hun har kunnet godta ham så umiddelbart.»

Så det var historien, i korte trekk i forhold til alt jeg kunne fortalt. Han har forandret seg en del siden den gang. Han har fått mer pels og fett på kroppen, og blitt litt mer «dum norsk hund». Men han er en glad, dum, norsk hund.

Fine, fine Scilos’en vår!

Reklamer