Ia Marie Stavestrand

Gratulerer med dagen, beste!

Verdens beste venn og mor har bursdag i dag!

Etter skolen i dag dro jeg på butikken med de femti kronene jeg hadde. De pengene skulle egentlig gå til bussen hjem. Men det handlet om prioriteringer, ikke sant?

Så jeg kjøpte sitronkaken vi elsker, en pakke stjerneskudd, og tok turen til Bryn hvor mamma jobber. Etter å ha flydd litt frem og tilbake på skolen fant jeg henne, og fikk overrasket med kake og fyrverkeri på pinne, til stor glede for elevene hennes.

Gratulerer med dagen, mamma’n min. Jeg elsker deg!

– Ia Marie Stavestrand

Advertisements

Sonenmesterskapet 2011

For noen måneder siden ville jeg aldri trodd at jeg noen gang skulle delta i en lydighetskonkurranse. Jeg har alltid hatt et ønske om å drive med hundesport, men da i hovedsak AG og Freestyle. Men for noen uker siden så jeg at «sonenmesterskapet» skulle arrangeres for første gang i slutten av september. Med min dårlige impulskontroll og nye hund meldte jeg meg på i rekruttklassen. Siden den dagen har jeg angret og gruet meg, men jeg var allikevel veldig spent.

En uke før konkurransen var vi, som dere kanskje leste, på et kurs i konkurranselydighet med Maren Teien. Da fikk jeg virkelig litt smaken på lydighet – og Tinka så jo ut til å elske det! Men merkelig nok gjorde dette nervene mine kanskje verre. Det var så mange flinke folk på kurset, og jeg var jo ikke sånn som dem i det hele tatt.

Da jeg kom til konkurranseplassen var jeg et nervevrak! Tinka’s gamle eier, Siri Eveline, kom og hentet oss, og jeg fikk nok av tid i bilen til å jobbe opp nervene. Det er rart – jeg kan opptre på en scene for hundrevis av folk, men å delta i en rekruttklasse på et uoffisielt stevne med kun koselige folk rundt ringen, det var fælt!

Første øvelse var, som det pleier å være, tannvisningen. Dommer Benedicte var veldig søt, og jeg lærte at det er lurt at man får hilse på dommeren først – det gjorde det litt lettere når jeg skulle inn i ringen senere.

Tannvisningen gikk bra, og vi fikk 10. Jeg er ganske overrasket over at hun ble sittende mens et fremmed menneske så på henne, hun pleier liksom å hoppe opp med alle fire beina for å hilse. Da var jeg egentlig fornøyd, og hadde ikke behov for å gjøre noe mer. Men det sa jeg jo ikke ti noen, jeg satt bare pent og ventet med Tinka på fanget. Vi var nummer ti i klassen. Det vil si at jeg satt og så på ti ekvipasjer, mens det ble dannet et kor av «LALALA JEG ER IKKE NERVØS» inne i hodet mitt.

Jeg merket også at Tinka begynte å dempe meg, og jeg ble selvfølgelig redd for at hun skulle gjøre dette i ringen. Så jeg tok i bruk et triks jeg bruker når jeg jobber med teater. Jeg prøvde å gjøre skrekken min om til glede. Det fungerte fint det – men jeg ble jo ikke mindre stresset. Tinka ble heldigvis glad, og jobbet så fint!De første øvelsene gikk ikke så bra, men jeg tror det kun var på grunn av meg. Tinka ble åpenbart veldig påvirket av hvordan jeg følte det, og var ikke like fokusert som hun pleier. Det første øvelsen var lineføring. Jeg regnet ikke med noe stort her, men jeg pleier liksom å se henne i øyekroken når jeg titter litt ned. Det gjorde jeg ikke denne gangen, og jeg hadde liksom et bilde av at hun hadde gått en meter bak meg og luktet i bakken hele veien. Jeg fikk ikke med meg hva vi fikk – jeg var opptatt med å gi Tinka en klem, og håpe på det beste.

Da vi kom til innkallingen fikk jeg ikke en gang gitt kommandoen min – hun løp da dommeren sa «kall inn!», hun. Veldig, veldig søtt, men det er jo ikke riktig allikevel. Men det fikk meg til å slappe av litt. Hun var jo så søt der hun hoppet mot meg, og gjorde det hele litt mindre høytidelig. Jeg tenkte at det sikkert bare kunne bli verre nå, men herregud, samma det! Jeg har verdens beste hund uansett, og vi har verdens beste forhold. Er ikke det det viktigste?

Etter det gikk det mye bedre. Veldig mye bedre! Vi roet oss begge to, og nøt bare at den nye opplevelsen vår.

Bildene er tatt av Siri Eveline.

Etter rekruttklassen var det mange timer før jeg trengte å tenke på noe igjen, og det var veldig deilig! Jeg var omgitt av herlige folk, god stemning og kaker. Høres ikke det ut som et drømmested for Ia? En viktig faktor var selvfølgelig også Tinka, som hadde det like fint som meg hele dagen. Jeg elsker å ha en hund som går rundt og logrer. Jeg koste meg stort, og fikk blitt bedre kjent med mange mennesker jeg tidligere kun har kjent ansiktene på. Det var også veldig koselig å møte Kaja og Marianne igjen! Kaja er eieren av Tesh, Grand Danoisen som var grunnen til at vi dro til Rena den gangen – og møtte Tinka. Marianne er damen som kjørte til Rena, og som på daværende tidspunkt passet Tinka. Det er vel egentlig henne jeg har å takke for at Tinka er hos meg i det hele tatt. Det var veldig koselig hvor glad Tinka var for å se henne igjen!

Da det til slutt ble tid for premieutdeling, kjente jeg at jeg ble litt spent igjen. Jeg hadde ingen forventninger i det hele tatt, men man vil jo gjerne få et greit resultat, spesielt når man har en hund som man vet at liker å drive med dette. Jeg håpet at jeg kom blant de ti beste. Da skulle jeg være kjempefornøyd! De ropte opp navn etter navn, og jeg ble mer og mer sikker på at de hadde glemt oss på lista. Da det kom til andreplassen, fikk vi vite at det var blitt en delt førsteplass, så de valgte å gi førstepremien til ekvipasjen med best helhetsinntrykk. Dere kan jo få lov til å gjette hvem det var…

Bildet er tatt av Maren.

Herregud, for en opplevelse! Jeg var helt i hundre, jeg! Bena mine skalv, og jeg klarte verken å snakke ordentlig eller tenke en eneste hel tanke. Tinka så litt rart på meg, og forstod ikke helt hvorfor mamma’n hennes plutselig hadde gått fra vettet, men hun ble veldig glad da jeg rettet oppmerksomheten til henne. Og hun synes rosetten smakte veldig godt!

Resultatet ble som følger:

Tannvisning: 10
Lineføring: 9
Innkalling fra sitt: 9
Dekk fra holdt: 10
Enkeltdekk 1 min: 10
Helhet: 10
Sum: 97,0 / 100

Dette var jo mye bedre enn jeg forventet. Hun gikk visst nok så pent allikevel!

Da jeg trodde ting ikke kunne bli bedre, kom ekstraprisene. Jeg regnet virkelig ikke med noe mer nå, for meg var prisutdelingen selvfølgelig over. Jeg var lykkelig, jeg! Det var selvfølgelig veldig gøy å se hvem som fikk de forskjellige prisene. De fleste var jo ganske forventet, for oss som hadde sett på stort sett hele dagen. Men da Benedicte skulle dele ut prisen for «best samarbeid», vendte hun seg mot Tinka og meg! DA var jeg glad, da! Den prisen betydde utrolig mye for meg, nesten mer enn førsteplassen. Jeg er så glad for at folk ser hvor godt vi trives sammen.

Denne dagen har virkelig gitt meg motivasjon til å fortsette med lydighet, og jeg håper den følelsen varer!

Vår første rosett sammen. Og hvem vet, kanskje det ikke blir den siste?

– Ia Marie Stavestrand

Bursdagsbilder

Hei dere!
Beklager fryktelig dårlig blogging de siste par dagene. Jeg har hatt en del å gjøre, som dere snart forstår.
Fredag 23. september fylte jeg sytten! Jeg orket ikke tanken på å arrangere noen feiring i år, men ønsket meg istedenfor en middag ute med den nærmeste familien. Jeg hadde en utrolig fin dag – både på skolen og etterpå. Kameraet var med meg hele dagen, så her kommer et lite utvalg:


Gratis bursdagsdrink! Så utrolig koselig. Vi var på Yaya’s, med god mat, stemning og glade ansatte.


Jeg har verdens fineste søster!


Og se hva jeg fikk av henne! Denne her har hun strikket! Sjekk ut bloggen hennes her for å se hvordan. Jeg elsker den iallefall! Jeg døpte det Frank, og Frank har nå fått en fast plass ved siden av puten min.


Omtenksomme hunden min!


Litt dårligere ordforråd i resten av flokken, ser jeg. Men veldig søte allikevel!


Gaven min fra «Tinka». Hun er så vakker!


Kort, kake, hund og brettet med dingser som var en av gavene mine.


Fineste jenta mi. Måtte jo gjøre dette litt hunderelatert!

Dagen etter tok min kjære bestevenninne Kaja meg med ut. Gaven hennes til meg i var en jentedag ute. Vi gjorde hva vi ville, og hun betalte alt. Herregud! Jeg hadde en utrolig fin dag. Tusen takk, Kajamor!

To fantastiske bursdagsdager, med nydelige gaver og mennesker jeg er glad i. Tusen takk til alle som smilte og lo med meg, og gjorde disse dagene så gode.

– Ia Marie Stavestrand

Høsten er her









– Ia Marie Stavestrand

«Trening»

I dag er en god dag.

Sola skinner, jeg er nesten frisk, og hunden min er verdens beste. Da jeg kom hjem fra skolen tok jeg med meg Tinka ut for å kosetrene litt lydighet.

 Jeg har akkurat stoppet, og hun er på vei ned i sitt, er derfor hun står så rart.

 Hun ligger ikke så veldig pent her, jeg ser det. Men herlighet, vi starter i rekrutt!




Haha, ok, vi var kanskje ikke så veldig fokuserte i dag. Men vi koste oss iallefall!

– Ia Marie Stavestrand

Første kursdag

Da Tinka var ganske ny hos meg, ble det annonsert at Maren Teien skulle holde et kurs i konkurranselydighet i midten av september, nærmere bestemt 17. og 18. Jeg har aldri hatt noen stor interesse for lydighet. Hverdagslydigheten er selvfølgelig på plass hos hele hurven, men jeg har aldri gått noe lenger enn det. Men det kunne jo vær artig å prøve det ut, så vi meldte oss på kurs. Om det ble noe vi ville fortsette med fikk vi heller se på, et kurs med verdensmesteren i lydighet er jo ikke å forakte uansett!

Dette skjedde rett etter at jeg hadde meldt oss på et uoffisielt lydighetstevne, og jeg oppdaget snart at Tinka var skikkelig flink. Innen kursstart hadde jeg rukket å bli litt «bitt av basillen», og jeg gledet meg til å lære meg å trene på korrekt måte. Det siste jeg vil er jo å ødelegge noe for oss.

Plutselig var september her, og vi dro av gårde.

 Dagen startet med en frokost bestående av kakao og havrekjeks – på bussen. Som vanlig var jeg ute i siste liten…

Endelig kom stolene som ble kjøpt på Bjerke til nytte. Slik satt Tinka store deler av dagen og betraktet alle som trene. Rare jenta!

 

 Første etappe med Maren. Alle deltagerne jobbet alene med henne i økter på et kvarter av gangen. Det var en veldig god måte å løse det på. Vi fikk masse ut av tiden, og et kvarter var mer enn nok. Slik fikk hundene stadig «lagret» det de hadde lært.



 Innkalling kan vi!
 Flinkis!
 Heidi og flotte Elwira – en ekvipasje fra hundesonen.

Litt pauselek.

 Her jobber vi med «Stå under marsj». Vi lærte en veldig morsom metode som vi også har tatt i bruk disse dagene etter kurset. Den funker kjempebra, og jeg ser god fremgang! Veldig gøy 🙂

 Haha, Tink skakker på hodet hver gang jeg sier «Se på mamma!»

 Her har vi trent hopp over hinder. Med en enkel gjennomgang på hvert «stadie» tok det ikke lang tid før vi kom frem til dette:

 Og hun løp rett inn og satte seg i utgangsstilling. Da var jeg stolt, da!

 Avstandskommandering.

Felles dekk.

Felles sitt.

 Fellesøvelsene avsluttet første kursdag. Jeg var så utrolig glad og stolt over jenta mi!


 Haha, vi feirer!

Det var en sliten Ia og en enda slitnere Tinka som så slik ut på vei hjem. Vi hadde lært utrolig mye i løpet av dagen – og like mye skulle vi lære dagen etter. På søndagen regnet det, så kameraet fikk stort sett ligge, men jeg vet at Heidi fikk noen gode bilder.

– Ia Marie Stavestrand

 

 

Skogstur i finværet…

 

Fine bloggen min!

Her får dere en bildespam dagens skogstur. Det var en flott tur i finværet, med verdens beste hunder og mamma. 🙂

 

 

 

 

 

– Ia Marie Stavestrand

Scilos og Tinka

Når jeg først er i gang med bloggingen, vil jeg gjerne vise dere en ting til. En av grunnene til at Tinka kom til oss var at hun ikke kom overens med hundene til damen som egentlig ville ha henne – ikke på grunn av hundene i seg selv, men på grunn av størrelsen deres. Tinka er liten, og er ikke så glad i store, voldsomme hunder. Fornuftig nok. Så et av håpene våre da hun kom i hus var at hun og Scilos skulle finne hverandre.

Jeg tror vi har fått ønsket vårt oppfylt, jeg!

«This is NOT what it looks like…»

Fibi leker helst med seg selv, hun. Heldigvis har hun småsøsken som respekterer dette. Fine flokken sin, det!

– Ia Marie Stavestrand

Tinka sitt utstyr

De siste par månedene har det blitt en del utstyr på Tinka. Alt blir brukt, men her får dere se det vi bruker mest.

Denne langlinen kjøpte jeg på Lillehammer i juli. Den er tynn og lett, men av god kvalitet. Også gnager den ikke i hendene.

Halsbånd og nummerbrikke, begge deler kjøpt samtidig som langlinen. Dette halsbåndet er vel det mest brukte av alt utstyret hennes. Det er alltid på, fordi det er den eneste nummerbrikken jeg har, og det er så mye styr å skulle bytte om på den hver gang vi vil bruke sele.

1,80 m i sort skinn. Tynt, smalt og nett. Kjøpt i sverrige.

Denne Hurttaselen fikk vi med av Tinkas forrige eier. Den er godt brukt. Sitter fint på hunden, gir støtte og er diskret og fin!

Kløven fikk vi også med. Den er bred over ryggen, y-form på brystet og to spenner – et under brystet, et under magen. Dette gjør at den ikke sklir og virker behagelig. Det er grenser for hvor mye en hund på seks kilo kan bære, men sine egne godbiter og leker bærer hun gjerne selv.

Dette rosa halsbåndet, også fra forrige eier, er foret med slikt våtdrakt-stoff, hvis dere skjønner hva jeg mener? Nå som Tinka har begynt å bade regner jeg med at halsbåndet kommer til å bli flittig brukt.

Vi fikk med masse annet utstyr da vi fikk Tinka, dette var bare et lite utvalg. Jeg går ut ifra at dere vil få se resten etter hvert, for alt blir brukt. Vi blant annet et rosa refleksdekken og et kjempefint rundsydd skinnhalsbånd som dere helt sikkert vil se etter hvert.

Bloopers:

Linselus

– Ia Marie Stavestrand

Klokken 05:00 i dag…

Denne natten gikk med til alt annet enn å sove. Det positive med å ikke sove er jo at man slipper å stå opp. Det negative er jo at jeg nå, klokken 17:00 sitter her som en zoombie. Men når man ikke legger seg er det heller ikke noe problem å gå en tidlig morgentur. Så ivrig var jeg at jeg tok med kameraet!


Vakker #1


Vakker #2


Øhm… «God morgen, kjære»?

Fin start på dagen, dette. Jeg har verdens vakreste jenter. Og Scilos, da, men har er for morgengretten til å posere så tidlig om morgenen.

Jeg håper alle har hatt en fin dag så langt 🙂

– Ia Marie Stavestrand