Fibi


Navn: Fire ‘n Ice
Født:
 07.11.04
Oppdretter: Vibeke Østby og Trond Nordlien, Tollerlabben Kennel
Kom til oss: Juni 2005

Det er et par ting som gjør det vanskelig for meg å skrive historien til Fibi. Først og fremst fordi jeg har fortrengt mye av alt som skjedde de første årene vi hadde henne. Jeg husker turer alene hvor jeg måtte stå på båndet og vente til mamma kom, fordi hun hoppet opp etter armen min bare jeg rørte meg. Jeg husker hvordan jeg måtte instruere venninnene mine i hvordan de skulle være rundt henne. Ikke gå fort, snakke høyt, vifte med armene eller se for lenge på henne. Det endte med at kun to av venninnene mine kunne være med meg hjem, de var de eneste som forstod. Jeg husker alle gangene vi satte henne i buret med et teppe over, rett og slett for at hun skulle få være helt i fred og roe seg ned.

Men det er bare glimt, jeg husker nok ikke alt det tøffe. Det er vel en gave jeg har, at jeg fortrenger vonde minner lett. Nå sitter jeg igjen med kun de gode minnene. Hvordan vi plutselig begynte å forstå hverandre, enda jeg fortsatt var et barn, og alt det fantastiske på veien mot det vi er i dag. Jeg elsker virkelig den hunden. Hun er min beste venninne, og jeg vet at jeg er hennes. Vi stoler fullt på hverandre. Det er fortsatt ting hun ikke liker, og det hender fortsatt at hun har utfall, men jeg forstår alltid hvorfor. De få gangene det skjer, er det min skyld, fordi jeg ikke har vist henne at jeg passer på henne, at hun er trygg.

En annen ting som gjør dette vanskelig, er at jeg ikke kan fortelle hvorfor hun ble som hun ble. Dette er en offentlig nettside som alle kan lese, og det er begrenset hva jeg kan skrive. Men jeg kan fortelle at da vi fikk henne, syv måneder gammel, var hun blitt levert tilbake oppdretter som «Aggressiv». Og ingen syv måneder gamle valper er aggressive uten å enten ha opplevd noe vondt, eller ha en del feil i genetikken.

Men det spiller uansett liten rolle. Det er seks år siden nå. Jeg er eldre, hun er eldre, og av en eller annen grunn har hunden som var livredd barn valgt å søke trygghet hos «barnet» i familien. Siden det har hun gitt meg så utrolig mye. Jeg hadde nok ikke vært det samme hundemennesket i dag om det ikke var for henne. Det var vært mange tårer, men smilene veier opp for det.

Jeg har aldri opplevd noe lignende den kontakten og det båndet som er mellom Fibi og meg. Hun kommer alltid til å ha en helt spesiell plass i hjertet mitt.


Everybody wants happiness, nobody wants pain.
But how can you make a rainbow, without a little rain? 

Reklamer