Fire år senere.

by Ia Stavestrand

Det er fire år siden posten «kveldsbad» ble postet på denne bloggen. Av meg, men av en litt annen versjon av meg enn den jenta som sitter foran laptopen sin nå. Herlighet, 16. August 2012!

Hvem var jeg da?

Jeg skulle begynne i andreklasse på videregående, dramalinjen ved Bjørnholt. Tenk, jeg var ikke myndig en gang! Mamma bodde i Enebakk, jeg bodde halvveis der og halvveis i en leilighet med min daværende bestevenninne på Lambertseter. Jeg trodde jeg kom til å gå teaterhøyskolen rimelig snart. Jeg trodde jeg kom til å bli sammen med en helt annen gutt enn jeg ble. Men jeg hadde samme hund, da. En av dem iallefall.

Siden dette startet som en blogg om kjærligheten for dyrene mine vil jeg starte der.

Fibi er død. Hun døde 12. Desember 2012, samme år som jeg sluttet å blogge her.

Det var og er helt forferdelig, og det hender fremdeles at jeg glemmer at hun er borte. Solo har også gått bort. Hun døde høsten 2014, som en gammel dame. Scilos lever, men har flyttet midlertidig til et kjært familiemedlem. Det skulle egentlig bare være et hundepass, men de trives så godt sammen at han har blitt der siden.

Så nå er det Tinka. Hun har ondartet kreft, og har fjernet to slemme svulster, den første så stor at det at hun lever i dag er helt ubegripelig. Men hun lever. Jeg har bodd et år på Lillehammer, et i Trondheim og nå bor jeg med mamma og Tinka i en leilighet i Oslo vi alle er veldig glade i. Denne høsten, forrige uke faktisk, begynte jeg endelig å studere til å bli skuespiller på ordentlig. Jobbmessig har det gått fint, jeg har spilt teater med en del skuespillere jeg beundrer veldig og landet er par filmroller som nå ligger og venter på meg de neste årene. Jeg heter også Ia nå, på ordentlig, på papiret, det er ikke et kallenavn lenger.

To besteforeldre har dødd. Mennesker rundt meg har kommet og gått. En veldig viktig en har kommet, nemlig kjæresten min som jeg har vært sammen med i nærmere tre og et halvt år. Altså helt siden både Enebakk, Lambertseter og videregående fremdeles var nåtid. Noen andre viktige har gått. Men sånn er det vel, tenker jeg, når man bytter plassering geografisk og samtidig blir eldre.

Og så vil jeg så gjerne begynne å skrive igjen. Jeg har skrevet mye siden, altså, på Lillehammer studerte jeg til og med skrivekunst, men jeg vil ha en plattform igjen og dette er den eneste bloggen jeg har hatt (av mange) jeg aldri har slettet, fordi jeg liker den så godt. Jeg liker navnet og layouten og plutselig slo det meg at selv om jeg nok ikke kommer til å skrive så fryktelig mye om hund lenger kan jeg jo bruke denne siden. Jeg føler meg så hjemme her. Blogger blir jeg aldri, men skribent er jeg både i hodet og i sjelen, og det vil jeg gjerne være.

Tinka, karrieredrømmen, familien og jenta er fremdeles der. Omgivelsene, nettverket og teknologien har forandret seg mye. Og interessene, men det til det absolutt bedre.

Ia

Advertisements