Sonenmesterskapet 2011

by Ia Stavestrand

For noen måneder siden ville jeg aldri trodd at jeg noen gang skulle delta i en lydighetskonkurranse. Jeg har alltid hatt et ønske om å drive med hundesport, men da i hovedsak AG og Freestyle. Men for noen uker siden så jeg at «sonenmesterskapet» skulle arrangeres for første gang i slutten av september. Med min dårlige impulskontroll og nye hund meldte jeg meg på i rekruttklassen. Siden den dagen har jeg angret og gruet meg, men jeg var allikevel veldig spent.

En uke før konkurransen var vi, som dere kanskje leste, på et kurs i konkurranselydighet med Maren Teien. Da fikk jeg virkelig litt smaken på lydighet – og Tinka så jo ut til å elske det! Men merkelig nok gjorde dette nervene mine kanskje verre. Det var så mange flinke folk på kurset, og jeg var jo ikke sånn som dem i det hele tatt.

Da jeg kom til konkurranseplassen var jeg et nervevrak! Tinka’s gamle eier, Siri Eveline, kom og hentet oss, og jeg fikk nok av tid i bilen til å jobbe opp nervene. Det er rart – jeg kan opptre på en scene for hundrevis av folk, men å delta i en rekruttklasse på et uoffisielt stevne med kun koselige folk rundt ringen, det var fælt!

Første øvelse var, som det pleier å være, tannvisningen. Dommer Benedicte var veldig søt, og jeg lærte at det er lurt at man får hilse på dommeren først – det gjorde det litt lettere når jeg skulle inn i ringen senere.

Tannvisningen gikk bra, og vi fikk 10. Jeg er ganske overrasket over at hun ble sittende mens et fremmed menneske så på henne, hun pleier liksom å hoppe opp med alle fire beina for å hilse. Da var jeg egentlig fornøyd, og hadde ikke behov for å gjøre noe mer. Men det sa jeg jo ikke ti noen, jeg satt bare pent og ventet med Tinka på fanget. Vi var nummer ti i klassen. Det vil si at jeg satt og så på ti ekvipasjer, mens det ble dannet et kor av «LALALA JEG ER IKKE NERVØS» inne i hodet mitt.

Jeg merket også at Tinka begynte å dempe meg, og jeg ble selvfølgelig redd for at hun skulle gjøre dette i ringen. Så jeg tok i bruk et triks jeg bruker når jeg jobber med teater. Jeg prøvde å gjøre skrekken min om til glede. Det fungerte fint det – men jeg ble jo ikke mindre stresset. Tinka ble heldigvis glad, og jobbet så fint!De første øvelsene gikk ikke så bra, men jeg tror det kun var på grunn av meg. Tinka ble åpenbart veldig påvirket av hvordan jeg følte det, og var ikke like fokusert som hun pleier. Det første øvelsen var lineføring. Jeg regnet ikke med noe stort her, men jeg pleier liksom å se henne i øyekroken når jeg titter litt ned. Det gjorde jeg ikke denne gangen, og jeg hadde liksom et bilde av at hun hadde gått en meter bak meg og luktet i bakken hele veien. Jeg fikk ikke med meg hva vi fikk – jeg var opptatt med å gi Tinka en klem, og håpe på det beste.

Da vi kom til innkallingen fikk jeg ikke en gang gitt kommandoen min – hun løp da dommeren sa «kall inn!», hun. Veldig, veldig søtt, men det er jo ikke riktig allikevel. Men det fikk meg til å slappe av litt. Hun var jo så søt der hun hoppet mot meg, og gjorde det hele litt mindre høytidelig. Jeg tenkte at det sikkert bare kunne bli verre nå, men herregud, samma det! Jeg har verdens beste hund uansett, og vi har verdens beste forhold. Er ikke det det viktigste?

Etter det gikk det mye bedre. Veldig mye bedre! Vi roet oss begge to, og nøt bare at den nye opplevelsen vår.

Bildene er tatt av Siri Eveline.

Etter rekruttklassen var det mange timer før jeg trengte å tenke på noe igjen, og det var veldig deilig! Jeg var omgitt av herlige folk, god stemning og kaker. Høres ikke det ut som et drømmested for Ia? En viktig faktor var selvfølgelig også Tinka, som hadde det like fint som meg hele dagen. Jeg elsker å ha en hund som går rundt og logrer. Jeg koste meg stort, og fikk blitt bedre kjent med mange mennesker jeg tidligere kun har kjent ansiktene på. Det var også veldig koselig å møte Kaja og Marianne igjen! Kaja er eieren av Tesh, Grand Danoisen som var grunnen til at vi dro til Rena den gangen – og møtte Tinka. Marianne er damen som kjørte til Rena, og som på daværende tidspunkt passet Tinka. Det er vel egentlig henne jeg har å takke for at Tinka er hos meg i det hele tatt. Det var veldig koselig hvor glad Tinka var for å se henne igjen!

Da det til slutt ble tid for premieutdeling, kjente jeg at jeg ble litt spent igjen. Jeg hadde ingen forventninger i det hele tatt, men man vil jo gjerne få et greit resultat, spesielt når man har en hund som man vet at liker å drive med dette. Jeg håpet at jeg kom blant de ti beste. Da skulle jeg være kjempefornøyd! De ropte opp navn etter navn, og jeg ble mer og mer sikker på at de hadde glemt oss på lista. Da det kom til andreplassen, fikk vi vite at det var blitt en delt førsteplass, så de valgte å gi førstepremien til ekvipasjen med best helhetsinntrykk. Dere kan jo få lov til å gjette hvem det var…

Bildet er tatt av Maren.

Herregud, for en opplevelse! Jeg var helt i hundre, jeg! Bena mine skalv, og jeg klarte verken å snakke ordentlig eller tenke en eneste hel tanke. Tinka så litt rart på meg, og forstod ikke helt hvorfor mamma’n hennes plutselig hadde gått fra vettet, men hun ble veldig glad da jeg rettet oppmerksomheten til henne. Og hun synes rosetten smakte veldig godt!

Resultatet ble som følger:

Tannvisning: 10
Lineføring: 9
Innkalling fra sitt: 9
Dekk fra holdt: 10
Enkeltdekk 1 min: 10
Helhet: 10
Sum: 97,0 / 100

Dette var jo mye bedre enn jeg forventet. Hun gikk visst nok så pent allikevel!

Da jeg trodde ting ikke kunne bli bedre, kom ekstraprisene. Jeg regnet virkelig ikke med noe mer nå, for meg var prisutdelingen selvfølgelig over. Jeg var lykkelig, jeg! Det var selvfølgelig veldig gøy å se hvem som fikk de forskjellige prisene. De fleste var jo ganske forventet, for oss som hadde sett på stort sett hele dagen. Men da Benedicte skulle dele ut prisen for «best samarbeid», vendte hun seg mot Tinka og meg! DA var jeg glad, da! Den prisen betydde utrolig mye for meg, nesten mer enn førsteplassen. Jeg er så glad for at folk ser hvor godt vi trives sammen.

Denne dagen har virkelig gitt meg motivasjon til å fortsette med lydighet, og jeg håper den følelsen varer!

Vår første rosett sammen. Og hvem vet, kanskje det ikke blir den siste?

– Ia Marie Stavestrand

Reklamer