Ia Marie Stavestrand

Fire år senere.

Det er fire år siden posten «kveldsbad» ble postet på denne bloggen. Av meg, men av en litt annen versjon av meg enn den jenta som sitter foran laptopen sin nå. Herlighet, 16. August 2012!

Hvem var jeg da?

Jeg skulle begynne i andreklasse på videregående, dramalinjen ved Bjørnholt. Tenk, jeg var ikke myndig en gang! Mamma bodde i Enebakk, jeg bodde halvveis der og halvveis i en leilighet med min daværende bestevenninne på Lambertseter. Jeg trodde jeg kom til å gå teaterhøyskolen rimelig snart. Jeg trodde jeg kom til å bli sammen med en helt annen gutt enn jeg ble. Men jeg hadde samme hund, da. En av dem iallefall.

Siden dette startet som en blogg om kjærligheten for dyrene mine vil jeg starte der.

Fibi er død. Hun døde 12. Desember 2012, samme år som jeg sluttet å blogge her.

Det var og er helt forferdelig, og det hender fremdeles at jeg glemmer at hun er borte. Solo har også gått bort. Hun døde høsten 2014, som en gammel dame. Scilos lever, men har flyttet midlertidig til et kjært familiemedlem. Det skulle egentlig bare være et hundepass, men de trives så godt sammen at han har blitt der siden.

Så nå er det Tinka. Hun har ondartet kreft, og har fjernet to slemme svulster, den første så stor at det at hun lever i dag er helt ubegripelig. Men hun lever. Jeg har bodd et år på Lillehammer, et i Trondheim og nå bor jeg med mamma og Tinka i en leilighet i Oslo vi alle er veldig glade i. Denne høsten, forrige uke faktisk, begynte jeg endelig å studere til å bli skuespiller på ordentlig. Jobbmessig har det gått fint, jeg har spilt teater med en del skuespillere jeg beundrer veldig og landet er par filmroller som nå ligger og venter på meg de neste årene. Jeg heter også Ia nå, på ordentlig, på papiret, det er ikke et kallenavn lenger.

To besteforeldre har dødd. Mennesker rundt meg har kommet og gått. En veldig viktig en har kommet, nemlig kjæresten min som jeg har vært sammen med i nærmere tre og et halvt år. Altså helt siden både Enebakk, Lambertseter og videregående fremdeles var nåtid. Noen andre viktige har gått. Men sånn er det vel, tenker jeg, når man bytter plassering geografisk og samtidig blir eldre.

Og så vil jeg så gjerne begynne å skrive igjen. Jeg har skrevet mye siden, altså, på Lillehammer studerte jeg til og med skrivekunst, men jeg vil ha en plattform igjen og dette er den eneste bloggen jeg har hatt (av mange) jeg aldri har slettet, fordi jeg liker den så godt. Jeg liker navnet og layouten og plutselig slo det meg at selv om jeg nok ikke kommer til å skrive så fryktelig mye om hund lenger kan jeg jo bruke denne siden. Jeg føler meg så hjemme her. Blogger blir jeg aldri, men skribent er jeg både i hodet og i sjelen, og det vil jeg gjerne være.

Tinka, karrieredrømmen, familien og jenta er fremdeles der. Omgivelsene, nettverket og teknologien har forandret seg mye. Og interessene, men det til det absolutt bedre.

Ia

Advertisements

Kveldsbad

A603D358-9F46-44A4-809A-2647D9136CD1-477-00000043EFC2D25B

E2936C8A-1983-4167-98E6-593A0B56BE47-477-00000043D780E060

85819CCB-07E3-469E-B7AE-399AA2143C93-477-000000442A11565B

43C80508-9D77-4AA8-B520-67AF2D3DD886-477-00000044419D87C8

95516641-4C23-4C7B-9E12-E1290AA59FAF-477-0000004411BF31E5

6FB455F8-E840-42A0-AE4C-A276B166D368-477-00000044019FA1BB

Selvfølgelig – i dag, siste dagen vi har adgang på badevann – hopper hun uti som om hun aldri har gjort noe annet! Ja, ja – vi fikk oss i det minste en hyggelig kveld! 🙂

Ia

Siden sist

Hei, hei!

Nå var det lenge siden sist. Håper alle har hatt en strålende sommer, og er klare for hverdagen. Jeg begynte sommeren med kyssesyken, og har brukt de siste månedene på å komme meg. Heldigvis har jeg hatt Tinka til å hjelpe meg på veien!

Vi begynte med en uke på Norefjell Sparesort. En uke med spabehandlinger, boblebad, familie, og ikke minst – Tinka:

Uploaded from the Photobucket iPhone AppUploaded from the Photobucket iPhone AppUploaded from the Photobucket iPhone App

Da uken var over, tok jeg og Tinka turen til hytta på Larkollen. Larkollen er det eneste stedet i Norge hvor det nesten alltid er fint vær! I motsetning til resten av landet hadde vi det slik i nesten tre uker:

Uploaded from the Photobucket iPhone AppUploaded from the Photobucket iPhone AppUploaded from the Photobucket iPhone AppUploaded from the Photobucket iPhone AppUploaded from the Photobucket iPhone App

Nå begynner skolen igjen om noen små dager, og jeg og hunden flytter vekk fra mamma i Ytre Enebakk, og inn igjen i leiligheten på Bergkrystallen. Jeg er utrolig spent på om jeg kommer til å ha krefter til skolen – kyssesyken er åpenbart ikke ute av kroppen – og glad jeg har Tinka med meg. Båndet vårt har blitt om mulig enda sterkere i løpet av de siste to månedene.

Men før den tid, har vi et lite fjell å bestige: Da jeg fikk Tinka, satte jeg et mål om å debutere i LP på Bjerke 2012 – det er på søndag, det! Jeg er påmeldt, og lurer veldig på hvordan det vil gå. Vi får satse på flaksen, haha!

Vi blogges!

Ia

Bloggbytte

Hei, hei!

Om dagen foregår det veldig mye i livet mitt som ikke er hunderelatert. Da denne bloggen i hovedsak handler om Tinka og de andre, velger jeg å opprette en ny blogg til det «vanlige» livet mitt. Jeg kommer nok fortsatt til å  oppdatere her i ny og ne, men enn så lenge finner dere meg på: www.prinsesseia.blogg.no

 

Jeg håper dere vil følge livet mitt der.

Så snakkes vi her når livet roer seg og jeg har tid til å konsentrere meg om badeturer og lydighetstrening igjen 🙂

Vinteren er her!

Jeg har aldri vært noe vintermenneske. Kaldt og vått og ekkelt, er det, og jeg har stort sett tilbrunget vinterhalvåret under et teppe med en kopp kakao. Men etter at jeg fikk Tinka har jeg faktisk gledet meg en del til vinteren. Det finnes jo ikke noe nydeligere enn hunder som baser i snø. Og når Tinka i tillegg er verdens nydeligste lille skapning, så lover det jo godt!

Så da snøen kom var jeg fryktelig glad – og jeg var ikke den eneste. Lilletupp styrtet ut i snøfonna med hodet først, og har vært nokså glad i livet siden!

Photobucket

Dette bildet likte jeg så godt! Ikke det beste teknisk, men nydelig allikevel etter min smak. Har allerede bestilt det fremkalt i sort/hvitt.

Photobucket

Åå, godeste, skjønneste, vakrese fjollebolle miin!

Photobucket

Photobucket

 

– Ia Marie Stavestrand

Nytt triks: «Poff»

Da jeg ikke fikk sove natt til mandag, bestemte jeg meg for å bruke tiden på noe nyttig. Har hatt lyst til å lære Tinka å spille død en stund, men jeg har vært usikker på hvordan jeg skal gjøre det. Vil jo ikke ødelegge noe for «dekk» og «rull rundt». Men jeg gjorde det bare helt enkelt. Jeg kommanderte henne i dekk, før jeg forsiktig dyttet henne over på siden, og belønnet. Hun ble liggende der en liten stund. Da vi gjorde det igjen tok hun det neste skrittet selv, og vippet seg helt rundt på ryggen. Hun fikk selvfølgelig masse ros og belønning, og jeg satt og gjentok «poff», som er kommandoen, i godstemme. Like greit å sette navn på med det samme med den jenta. Jeg bestemte meg for å filme dette, for å vise hvor utrolig fort hun lærer.

Da jeg filmet videoen nedenfor hadde jeg altså fysisk fått henne i poff to ganger, den andre gangen hadde hun tydelig forstått hva det dreide seg om. Jeg vet at det ikke er etter boka å begynne å gi kommandoen så tidlig og forvente at hunden gjør det, men dere kan jo se hvordan det gikk:

NB! Ikke se denne videoen med fullt volum. Jeg har så pipete stemme, haha!
Og overse pekingen min. Har en tendens til å bruke hånden en del når jeg trener, uvane. Men den har en hensikt i kommandoen, da, målet er at hun «dør» når jeg sier «poff» og peker hånden mot henne som en pistol.

Dere ser kanskje også hvor mye tryggere hun ble på det hun gjorde i løpet av de tre repetisjonene videoen viser. Stolt mor!

– Ia Marie Stavestrand

Foto 11. november, Tinka og Scilos

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Kamera: Canon Eos 450D
Foto: Ia Marie Stavestrand, 11/11-11

– Ia Marie Stavestrand

Høstbilder

Uff, for en dårlig blogger jeg er! Tilgi meg.

For å gjøre det godt igjen vil jeg dele en bunke bilder jeg tok i høstferien. Jeg tok med meg Tinka til Lillehammer for å passe på den gamle bestemoren min. Halvveis i uken kom bestevenninnen min for å holde meg med selskap, og vi fikk noen kjempefine dager sammen!

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Det var høstferien min i bilder.

Jeg lover å bli en flinkere blogger nå! Jeg har en nesten helt ny mac i fanget, og kameraet mitt fungerer igjen, så nå blir det bra!

 

– Ia Marie Stavestrand

 

 

Aprikoshundeshampoo

Jeg har aldri vasket hundene mine. Her i huset får de bade i naturen, eller la et være.
Men forrige helg vant jeg altså en del hundeutstyr – blant annet en shampoo til hund. Den hadde en ganske fancy flaske, og luktet godt, så jeg fikk litt lyst til å prøve den ut. Synd å la den stå på hyllen uten å gjøre nytte for seg. Jeg kunne selvfølgelig solgt den, men det er en sånn ting jeg hadde sagt at var lurt, og aldri giddet å gjøre. Og alle skikkelige hundefolk burde vel ha egne baderomsprodukter til hunden? Problemet, da, var at den var for brun pels. Jeg spurte noen hundekyndige mennesker, søsteren min snakket bandt annet med en venninne som er dyrlege, og fikk vite at det ikke er farlig å bruke en shampoo med feil farge. Det eneste jeg risikerte var at de hvite partiene på hunden ble litt stygge.

Men livet handler om å ta sjanser, ikke sant?
Så jeg bestemte meg for å gjøre det. Så gæ’ærn er jeg!

Det første du trenger når du skal vaske en hund, er en slik:

Altså en hund. Dette er vårt «FØR»-bilde. Beklager at det er dårlig, jeg har bare en lyspære på rommet mitt for tiden. De andre har gått, og jeg er alt for lat til å sette inn nye. Det var altså mørkt når jeg gjorde dette. Jeg gjør bare sånne gale stunt når jeg egentlig er ganske trøtt.

En annen ting som er ganske viktig når du skal shampoovaske hunden din, er shampoo. Her er min:

Pen, sant? Herlighet, neglene mine er stygge.

Jeg lot Tinka bli litt kjent med shampooflasken før jeg tvang dem på hverandre. Hun var ikke så veldig interessert, heller litt skeptisk.

Søsteren min fortalte at dyrlegevenninnen hadde anbefalt å «vanne ut» shampooen. Så jeg gjorde det. Jeg tok en ganske passe mengde shampoo:

Og blandet den ut med en passe stor mengde vann:

Så ba jeg Tinka gå inn i dusjen, og dusjet henne. Så masserte jeg shampoovannet inn i pelsen hennes, over hele kroppen. Jeg vasket ikke hodet, fordi det ikke trengs. Det trengs jo ikke på kroppen heller, da, men jeg ville nå prøve dette.

På dette punktet var ikke Tinka særlig glad i meg, og det synes ganske godt. Så jeg la litt ekstra i å få et pent bilde av henne, så jeg i fremtiden kan huske dette som en koselig liten stund på badet, selv om det absolutt ikke er det det var.


Ganske fint, hæ?

Uansett.

Så skyller du hunden din. Vær veldig nøye, alt skal vekk. Vi brukte litt tid på dette, fordi jeg syntes det var så koselig. Det syntes vel egentlig ikke Tinka. Nå var hun så furten at hun nektet å se meg inn i øynene.

Etter å ha tørket henne med et mikrofiberhåndkle, tok jeg på henne et varmt dekken og gikk ut på tur, for å få henne til å slutte å hate meg.


Jeg tror det fungerte. Hun fikk tatt sin hevn da hun fant en fin sølepytt på plassere alle fire beina i, iallefall. Og jeg som var redd for at shampooen skulle gjøre hunden brun.

Uansett. Da vi kom inn, tørket jeg henne litt til før jeg børstet gjennom pelsen.
Da så hun slik ut:

 

Pelsen hennes er fortsatt fuktig her, men dere ser vel litt. Er det noen forskjell, egentlig? Bortsett fra kontrastene på bildet?

FØR:

ETTER:

Det siste bildet er jo utvilsom penere, men jeg tviler på at det er så mye takket være shampooen. Det er litt som i sånne vektreduksjonsproduktreklamer – de tar et skikkelig misslykket bilde, hvor reklameperonen ser utrolig ulykkelig ut som FØR-bilde. På ETTER-bildet lyser personen av glede, og det er naturligvis fordi vedkomne spiser Nutrilett til middag. Yeah.

Ja, ja. Jeg har iallefall ikke tapt noe, for vakker er hun fortsatt. Den eneste forskjellen jeg kan si at jeg merker er at hun lukter aprikos.

Til slutt er det viktig å gi en liten premie.

Da hun fikk denne ble hun glad i meg igjen med en gang.

Nei, nå skal vi sove. Beklager hvis dette ble et veldig langt og kjedelig innlegg. God natt!

– Ia Marie Stavestrand

 

Premiebilder

Jeg har lagt merke til at det er populært å ta bilder av hunden sin sammen med premiene etter å ha gjort det bra i en konkurranse. Det visste jo ikke jeg. Tørrfôret vi vant er blandet ut med det vi hadde fra før, V&H’en er i fryseren, og utstyret/lekene har blitt brukt og møkkete allerede.

Men rosetten er fortsatt pen, så jeg bestemte meg for å prøve å ta litt skikkelige premie-bilder.

Fikk jeg det til?

– Ia Marie Stavestrand